Hvis kristendommen er en tro på at Ordet var i begynnelsen, at det Ordet ble født slik vi blir født, med samme basale behov som våre, for mat, omsorg, kjærlighet, for å overleve – så kan ikke kristendommen egentlig skille mellom sine ord, det kristendommen er om – og kjærlighet; kristendommen kan ikke skille mellom ordene sine – og omsorg; ord – og mat.
Hvis Gud skapte virkeligheten, og Gud selv ble født i og ble del av den; og hvis kristendommen skal være en tro på og troverdige ord om den virkeligheten – så kan ikke den snakkes om som splittet, f.eks. mellom gud og mennesker, eller mellom noe åndelig i motsetning til noe kroppslig. Ikke etter at Ordet ble kjøtt, ikke etter at guden ble spedbarn som måtte ha melk, som oss.
Det er fundamentet for kristendommen, for troen, for språket. Inkarnasjonen er betingelsen for at vi ikke må være stumme, men kan trekke pusten, sette an stemmen og bruke våre helt vanlige ord, om alt ved virkeligheten: Om hvem vi er, hva vi er, om død, om liv, om Gud. Inkarnasjonen gjør at Gud kan snakkes om med ordene våre, sanses med stemmene våre når vi snakker, like enkelt som Markus sanset dåpsvannet nå nettopp mot huden sin, som en del av sin virkelighet.
Og likevel har kristendommen og kirken ofte tenkt motsatt, delt virkeligheten kategorisk i to. Med ordene sine om f.eks. troen alene, ordet alene, som noe distinkt åndelig, ikke-sanselig; at det å tro eller forstå er noe annet enn å spise, drikke, ta på. Kristendommen har med ordene sine bidratt til en hard dualisme som preger samfunnet vårt, måten vi forstår oss selv og virkelighet på: Delt mellom ånd og kropp, ord og brød, verbal mening og non-verbal mening.
Vi hører tendensen også hos Paulus i teksten jeg leste. Apostlene vil delegere bort det de kaller «tjeneste ved bordene», dvs. ordning av praktiske ting i hverdagen - og mat. Fordi de har nok med å holde på med «bønn og ordet», som det står.
Det fine med denne teksten er at den viser betydningen av en gjennomtenkt og organisert omsorgsvirksomhet, diakoni, viktigheten av å dele brød rettferdig.
Men jeg tror ikke det er det som kommer over når vi leser dette. Jeg tror det vi fort hører er at rettferdig brødfordeling er nødvendig, men underordnet ordet, bønn, ånd. At brød må deles ut som ord, med akkurat samme bevissthet om sosiale, politiske forhold som den som taler må ha, forståelsen av at alle har rett på mat, forståelsen av alles verd, uavhengig av hvem du er, hvilket språk du snakker, hvem du er i familie med – det sier denne teksten. Men det er akkurat som om det stopper seg. Det kommer ikke over. Teksten lyder som det motsatte:
Når apostlene vil vie seg til det de kaller bønn og tjenesten med ordet, som om det å konsentrere seg om mat og det praktiske er noe annet; eller når Stefanus med flere utnevnes som diakoner, fordi de er eller blir fylt av tro, av ånd, som det står, som om kroppene deres var tomme beholdere – da går muligheten tapt, i denne teksten, til å høre sammenhengen mellom inkarnasjon og overlevelse, ord og liv: At brødet er som ordet, at næringsstoffers sammensetning er som grammatikk og syntaks, smak som artikulert innhold, sansning som tro – det går tapt når det skilles mellom brød og ord. Og det har kirken gjort fint lite med. Snarere har kirken bygget seg opp hierarkisk og ideologisk nettopp på det skillet.
Men også i resten av samfunnet vårt hersker denne dualismen, som et dypt, stumt premiss for virkelighetsforståelsen og språket vårt, menneskesynet, kroppstenkningen: Skillet mellom psyke og fysikk, form og innhold, ord og tone, forståelse og sensorisk erfaring, språket om verden og den faktiske verden. Slike skiller fjerner oss fra verden slik den er, fra oss selv og fra hverandre slik vi er. Slike skiller gjør at vi ikke kjenner virkeligheten med ordene våre, vi sanser ikke hverandres behov med forståelsen vår.
Derfor må kirken tale og handle annerledes. Troen på inkarnasjonen må fungere som en helt annen måte å forstå og erfare hva og hvem vi er, som et motsvar og en protest mot dualismen som skiller oss fra livet, fra det som virkelig gjelder.
Som det som skjedde der i stad, da dåpsvannet rant over hodet til Markus: At han sanset da, at han følte mot huden, mot seg, er tro like mye som kristendommens ord om hva som skjedde.
Og nå snart, i nattverden, når det lyder «Dette er min kropp – ta imot og spis» – den kroppen, er brødet, er Ordet som var i begynnelsen – som skal puttes i munnen og spises.
For hvis kristendommen er en tro på at ordet ble kjøtt, fikk vekt og ble lagt som barn i sine foreldres hender, avhengig av kjærlighet, av mat for å overleve, som oss, så må også kristendommens ord være brød å spise, være vann et spedbarn kan sanse.
Kristendommens ord, kristendommens brød, er budet i dagens evangelium: «Elsk hverandre.» Det budet er ikke ord i en åndelig mening som man kan konsentrere seg om for seg selv. Budet er Jesu talehandling: «Elsk hverandre» er Ordets sugerefleks, barnets behov for omsorg ytret som krav til oss om rett til liv, krav til oss om hvordan kirken skal være kirke: Alltid og på alle måter å tale brød, kreve rettferd – for at de minste blant oss skal få.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, vår Skaper, Frigjører og Livgiver, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet og til evighet.
Prekentekst: Apostlenes gjerninger 6, 1-7.
Evangelietekst: Johannes 15, 13-17.
Preken i Oslo Domkirke av Mathias Gillebo.